Kunstens kår kan være problematisk for samfunnet - dette gjelder også i litteraturen. De siste par årene har spørsmålet omkring litteratur og moral blitt tatt opp igjen i kjølvannet av Karl Ove Knausgårds magnum-epos Min kamp.
Følgende artikkel er å finne i den aktuelle boken Kunstens form og kulturens bruk (Portal forlag 2011):
Da jeg gikk på hovedfag litteratur i Bergen tilhørte Karl Ove Knausgård det enda litt voksnere og enda litt mer arrogante miljøet rundt tidsskriftet Vagant. Han var venner med noen av mine bekjente og allerede den gang hadde han en slags "wonderboy" status. Han tilhørte den mest elitistiske litteraturkretsen i landet på den tiden (Vagants Bergensredaksjon) men var likevel folkelesning med sin debutroman Ute av verden. Den gang da var jeg dobbelt skeptisk, både på grunn av de litterære jålebukkene han omga seg med - og ble dyrket av - og fordi jeg irriterte meg over at han kunne skrive seg så tett på Lasso rundt fru luna med sin tematikk over "yngling som reiser nordover i lærergjerning og mål om å bli mann, som hektes fast i kvinnehistorier som truer hans (kunstneriske) frihet", med bare sitt Lolita-motiv som eneste skille. Min irritasjon ble vel også vekket av at forfatteren og boka så ukritisk ble hevet opp på gullstol, blant annet av de mest utdannede litteratur-elitistene, og at også de feide det tilsynelatende litterære plagiatet under teppet. I lang tid unngikk jeg derfor å lese Knausgård, før jeg kapitulerte; nå ser jeg at det ikke nødvendigvis er plagiat, men heller en naturlig og elegant videreføring av noe som ble påbegynt av forfatteren Agnar Mykle i et den gang da (og kanskje også nå) pubertilt land. Det krever mot å fortsette der Mykle gjennom en smertefull og tidvis veldig pinlig prosess ble tvunget i kne - både som menneske og som forfatter - av samfunnsmoralen.
Litteratur og moral - fiksjon og virkelighet
Likheten mellom de to nevnte bøkene er slående, likeså er det flere likheter generelt mellom Agnar Mykles trilogi om den lange, hengslete Ask Burlefot og Karl Ove Knausgårds seks-binds verk om (den like lange og hengslete) romankarakteren Karl Ove Knausgård. Her er det rett og slett snakk om to tilnærmet parallelle opus; med ynglingen fra det typiske middelklassehjemmet (med mor, far og bror som viktigste bipersoner) som skal ut og fram, via lærergjerning i Nord-Norge med påfølgende erotiske krumspring med bitter ettersmak og videre modning for ynglingen som er eslet til store kunstneriske oppgaver. Alt fortalt tilsynelatende uten noen form for episk rød tråd. Mykle har gjort noen kosmetiske formgrep og skjult det ellers tydelige selvportrettet; blant annet er Burlefot komponist, ikke forfatter. Men de kunstneriske målene og tumlepunktene er de samme. Det er interessant å lese i Mykle-litteraturen og biografiene om hvordan Mykle egentlig ønsket å "skrive sitt liv" rent ut og ikke modifisere noe, men ble presset av forlaget til å fiksjonalisere i alle fall noe. Til tross for dette var det altså nettopp likheten til virkeligheten og virkelige personer som var det første og fremste ankepunktet i det norske samfunns moralske prosess som til sjuende og sist tappet det siste blodet fra Mykle som forfatter. Knausgård har gjort Mykles prosjekt til sitt eget. "Brødformen" er den samme, men også resepsjonsmessig er det flere interessante likhetstrekk.
Mykle-prosessen
Reaksjonene var sterkest rundt Agnar Mykles andre roman med sin lett gjenkjennelige hovedperson Ask Burlefot. Sangen om den røde rubin inneholdt ikke bare erotiske beskrivelser som vakte anstøt, det var også - i likhet med foregående bok - så tett på Mykles egen opplevde virkelighet at folk lett kunne kjenne seg igjen i litterære karakterer. Dette var da også Mykles litterære poeng; å gå så nært på seg selv at han skapte bunnløst ærlig og "hudløs" kunst. Til å begynne med var det også dette som var ankepunktet. Hovedanklager var, ti dager etter at boken var utgitt, Pastor Riisøen i Bergen som på telefon i debatt med forfatteren på NRK radio rettet følgende kritikk: "Hans bruk av levende modell er simpel, eller taktløs! Hans ofre er forsvarsløse - akkurat; ofre!". Pastoren var da ikke den eneste som ikke likte koblingen mellom litteratur og virkelighet, også anerkjente kritikere kommenterte denne i negative ordelag: "I sine siste bøker har ikke Mykle en eneste gang vist dikterisk evne til å leve seg inn i fremmede mennesker (...) disse veldige 329 sidene er helt korrekte referater (...) trykksider som på grunn av den udikteriske, referatmessige form bringer tanken til den juridiske formulering: Krenking av privatlivets fred" skrev Odd Eidem og var således den første til å dra en samfunnsmessig, juridisk bedømmelse inn i bedømmelsen av det litterære verket. Overraskende nok var den slemmeste kritikken den som kom fra dikterkollega og venn Jens Bjørneboe:
I de sprengte, dødstrette pauser under lesningen - som har pågått i uker - har det av og til streifet meg at det visstnok utkommer andre bøker også denne høsten. Man hører om dem, man leser om dem, - men selv er man lenket til denne koloss som ligger ved sengen, på skrivebordet, i håndvesken, på gulvet når man våkner uutsovet om morgenen - til en kjempestor, fragmentarisk selvbiografi hvori Agnar Mykle nitid beskriver sin første person, med all den begeistring en ung mann kan oppdrive for seg selv og hele sitt vesen. Man får opplyst og gjentatt hva slags mat han liker, hva slags piker han liker, hva slags musikk han liker, hva slags menn han liker, og man får en stadig sterkere følelse av at alle disse ting får sin eksistens gjennom å bli likt av Mykle. (...) "Sangen om den røde rubin" er ingen roman. Det er en erindringsbok med enkelte, gode og morsomme skildringer inne blant papirmassene, skjult dypt inne i bunnen av dem. Men som helhet er det en meget slett bok, fordi forutsetningene for å kunne skrive en bra selvbiografi, er at man har opplevet noe. Og det har Mykle aldri gjort.
Litterært og kunstnerisk virker det som om hovedankepunktet til Bjørneboe er verkets lengde. Forøvrig også det nokså lettbente kravet om selvbiografi med hendelsesrikt liv som utgangspunkt. Det siste er også noe merkelig; dette dreier seg tross alt om en roman. Likhetene mellom Mykle-resepsjonen og Knausgård-debatten i kjølvannet av Min kamp er interessante. Både henvisningene til "romanens død", "opphopningen av kjedelige virkelighets-referanser", det "selvbiografiske", "virkelighetens litterære ofre" og det altoppslukende fokuset romanen får blant leserne ("det utkommer visst andre bøker også denne høsten").
Bjørneboe skifter imidlertid raskt kappe med vinden som den kulturkjemper han er idet Rubin-resepsjonen går inn i et taktskifte. Virkelighetskoblingen er én ting, men her er jo også erotiske skildringer som beskriver selve seksualakten; og da ikke bare i "misjonærstilling". Kvinnelig begjær beskrives dessuten uanstrengt og ærlig. At forfatteren går så nært sin egen opplevde virkelighet for å, mest mulig sannferdig, beskrive en ung manns liv og kjærlighet må naturligvis avføde et like ærlig portrett av nettopp (det sanselige, fysiske) kjærlighetslivet. Kulturredaktør og litteraturanmelder i Sørlandets største avis Fædrelandsvennen, Steen Benneche, er en av dem som dette imidlertid faller tungt for brystet. Han slakter boka, ikke utifra litterære kriterier; men fra et moralistisk ståsted hvor bruken av virkelige modeller og ikke minst bokas beskrivelser av seksualitet er verdt å fordømme. Kulturredaktøren avslutter sin bokanmeldelse med en politianmeldelse(!): "jeg vet ikke om en avisartikkel kan passere som politianmeldelse, men i så tilfelle foreligger den herved". Da har boken rukket både å selge i rekordopplag og å bli bannlyst fra de offentlige bibliotek (selvsagt med folkebiblioteket i Kristiansand i spissen). Men Steen Benneches oppsiktsvekkende kobling av litteraturanmeldelse og politianmeldelse er påskuddet statsmakten har for å gå til sak, og dermed bringe litteraturen og kunsten inn for samfunnets domstol. Det er ikke lenger et spørsmål om god eller dårlig litteratur; det er et spørsmål om riktig eller gal moral. Er den gal, dømmes den etter strafferetten.
Før Myklesaken rystet landet hadde også dikterhøvdingen Arnulf Øverland måttet forsvare seg overfor landets domstol etter at hans dikteriske religionskritikk ble oppfattet som blasfemisk. Etter Myklesaken ble også en utenlandsk bok dratt inn for norsk domstol; amerikanske Henry Millers "Sexus". Religion og seksualitet kan se ut til å være avgjørende ømme punkt for norsk offentlighet. Vi vet alle at nettopp det etterhvert overskyggende fokuset på erotikken ble et pinlig bomskudd i rettsapparatet (selv om skjenselen ble gjentatt to ganger i tiårene etterpå; med oversettelsen av Henry Miller og med Jens Bjørneboes polemiske porno-bok Uten en tråd, og da med kortsiktig gevinst for moralistene/bok-brennerne). Mens spørsmålet omkring litteraturen og virkelighetens modeller er en enda ikke ferdig diskutert sak, og diskusjonen dukket da også naturlig opp igjen med Knausgårds Min kamp-opus.
Slag under bibel-belte-stedet
Moralen har en høyere ankeinnstans enn Høyesterett. Moralens advokat; kirken, forholder seg riktignok til departementet og staten, men også til noe mer uangripelig: til Gud (eller Allah). Det er og blir fra religiøst hold at spørsmålet om moral forfektes mest aktivt. Kanskje var det ikke overraskende derfor at det nok en gang var i Fædrelandsvennen, hovedavisen i det som fremdeles i mange henseende er "bibelbeltet", Norges sørstater; Sørlandet, at debatten vekkes, 55 år etter Pastor Riisøen og Steen Benneche. I februar 2010 skriver professor i religion - og selv forfatter - Paul Leer Salvesen en svært kritisk kronikk om sin lesning av første bind av Min kamp av Karl Ove Knausgård. Tittelen på kronikken er følgende moralske, eller moralistiske, devise: "Man gjør ikke slikt mot venner og familie"(!).
Det er nesten som vi hører "Nirvanas bulder" i bakgrunnen; for historien gjentar seg. Pastor Riisøens moralske anke og Steen Benneches tvilsomme kobling "litteraturanmeldelse-politianmeldelse" vs. Mykle og femtifem år etter; Paul Leer Salvesen i tvilsomt selskap med blant andre rikssynser Carl Erik Grimstad vs. Karl Ove Knausgård. Til å begynne med handler det - i begge saker - om forholdet fiksjonskarakterer og virkelige personer. Dernest dreier det litt også til det seksuelle: Mykle som beskriver kvinnelig begjær og seksualgymnastikk "uten bluferdighet", Knausgård som beskriver "Lolita-syndrom" og angivelige voldtekstanklager. Dagbladet får en "voldtektsekspert" til å uttale at voldtekstanklagen kan rettsliggjøres enda (foreldelsesfristen utgår et par måneder etter bokutgivelsen), og avisen spekulerer skamløst i strafferammen på 10 år. Rikssynser og nasjonal offentlighets-klovn Carl Erik Grimstad uttaler seg også om dette og kommer med følgende tirade i Dagbladet (16.06-2010):
- Vi må kunne diskutere hvorvidt han spekulerer i om kvinnen vil gå til rettssak mot ham eller ikke, sier Grimstad.
Han mener Knausgård ikke eier moralske skrupler i sin tilnærming til personer han har møtt gjennom sitt liv.
- Det å utlevere et menneske på denne måten, kan ikke forsvares med ytringsfriheten. Dette er et etisk jordskjelv, sier Grimstad.
Det er da også teolog/forfatter Paul Leer Salvesens ankepunkt. Salvesen spør om ikke man trenger en egen "Vær varsom-plakat" for skjønnlitteratur, slik som i journalistikken.
- En person som henges ut i en roman har ikke noe i nærheten av den tilsvarsretten som gjelder i pressen. (...) I tilfellet Knausgårds roman bør det faktisk diskuteres om god skikk og bruk i en skjønnlitterær forfatters yrkesetikk er overtrådt.
Skriver Leer Salvesen. Som altså selv er forfatter (i tillegg til teologiprofessor og sørlending).
- Hvis en skriver om sitt eget liv, skriver en samtidig også om andres. Utleverer en seg selv, utleverer en samtidig andre.
Er Leer Salvesens konkluderende devise. Dersom det å utlevere andre er feil bør man altså heller ikke skrive utleverende om seg selv. Med andre ord: man bør ikke skrive om sitt eget liv. Det blir alt for ubehagelig. Skal man bruke noe av sine egne opplevelser bør man kamuflere det og fiksjonalisere det slik at ingen føler seg støtt. Jeg rykket - i kraft av min rolle som juryformann i Sørlandets litteraturpris - ut i samme avis med en mot-kronikk og påpekte hvor tåpelig et slikt innspill var. Det ville gitt en svært tannløs og tom litteratur hvis dette skulle være et reellt krav. En slags sensur-ordning hvor litteraturens moralske kvalitet skulle bedømmes ville også plassert oss i et lite flatterende selskap av land som praktiserer moral og lovverk som styring for alle uttrykk, også estetiske. Leer Salvesen fortsetter også videre der med-kristiansander Jens Bjørneboe en gang slapp og begir seg inn på en estetisk bedømmelse av verket (Min kamp 1; for Leer Salvesen bedyrer i samme kronikk at han ikke har orket å lese mer enn dette ene bindet), hvor nettopp det oppramsende og hverdagslige angripes og latterliggjøres.
To sider om å salte speilegg blir så atomært at det er i overkant for meg. Etter bare seks hundre av de seks tusen mulige sidene vet jeg mer om denne mannens vaner ved tannpuss, toalettbesøk og oppvask enn knapt noen andre jeg har møtt. Hvorfor bryr han meg med det? Hvorfor skal jeg så langt inn i det intimt trivielle i jakten på en eventuell kunstnerisk opplevelse?
Spør Leer Salvesen og viser at han ikke har forstått selve premisset, hovedpoenget, med hele bokverket. Samtidig er det en morsom ekvivalent til Bjørneboes Mykle-kritikk her som er ganske slående.
Fergemann over Styx
Det er rett og slett nærheten til virkeligheten som er vanskelig å svelge når man leser litteratur, virker det som. I tillegg til den angivelig voldtatte kvinnen dukket det opp en skolelærer i avisspaltene som følte seg ensidig framstilt av Knausgård. I Mykle-prosessen dukket det opp et brev fra en kvinne som beskrev hvordan det var å være et "Mykle-offer"; framstilt i hans roman i erotiske favntak. Ektheten av brevet ble aldri bekreftet. Likeså ble både den "voldtatte" kvinnen og skolelærerens sak først og fremst fremmet av sensasjonskåte aviser. Det som er så skremmende og moralsk overskridende er også litt forlokkende og fascinerende. Den virkelighetsnære litteraturen er en Sirene-sang.
Forholdet mellom fiksjon og virkelighet er vanskelig. Noe man kan se gjennom den mest vanlige måten å takle fiksjon på: man går til forfatteren. Man spør denne. Enten det er i Bokbad eller i avisintervjuer. Forfatteren er den eneste garantist for (den nødvendige?) koblingen til virkeligheten. Derfor da også standardspørsmålet: er dette selvopplevd? Virkeligheten har et sterkt autentisitetsbegjær.
"Man krever svar. Man krever at forfatteren garanterer enheten hos de tekster på hvilke man setter hans navn, at han avslører eller i det minste sitter inne med den dulgte mening som gjennomstrømmer dem og at han lenker sine tekster til sitt privatliv, sine opplevelser og til den historie som har sett dem fødes. Forfatteren er den som gir fiksjonens uroende språk dets enheter, dets sammenholdende knuter, dens innordning i virkeligheten"
Skriver Michel Foucault (Diskursens ordning, 1971). Litteratur er - som annen god kunst - magisk; den har kraft til å bryte vår ellers automatiserte hverdag. Fiksjonen/kunsten er dermed kraftfull; fordi den kan "vekke oss" og få oss til å se sammenhengene bedre. Den er også skummel, fordi den kan åpne opp sorte hull inn i noe som vi i hverdagslivet ritualiserer- og rutine-beskytter oss bort fra. Foucault antyder at dette kan være noe av grunnlaget for det tilsynelatende umettelige behovet vi har for Forfatteren, nettopp som en garantist for en vei tilbake til virkeligheten og forstanden.
Slik sett har Forfatteren tradisjonelt (siden Romantikken) stått i veien for selve litteraturen og en ikke-biografisk lesning av den. Til tross for enkelte litteraturteoretikeres forsøk på å konstruere "Forfatterens død".
Knausgårds prosjekt - som ble påbegynt av Agnar Mykle tiår tidligere - er ironisk dobbeltbunnet. Ved å plassere seg selv i hovedfokus og si rett ut: dette er mitt liv, overskrider man autentisitetsbehovet. Det er typisk å skrive på bokomslag (eller på rulletekst før film) at "enhver likhet med virkelige personer er tilfeldig og ikke tilsiktet"; noe man altså likevel alltid prøver å finne i enhver behandling av fiksjonen i etterkant (da gjerne med forfatteren som garantist). Knausgård og forlaget Oktober gjør det motsatte og sier rett ut; dette er virkelig, Karl Ove Knausgård har skrevet om sitt liv og det er virkelige personer med i boka. Enhver likhet er dermed tilsiktet og slett ikke tilfeldig. Begrepet Realisme har fått nytt innhold. Forfatteren trenger ikke møte opp på Bokbad og i avisintervjuer. Ingen trenger spørre ham: er dette selvopplevd? Vi vet det på forhånd. Alt vi har igjen er teksten. Litteraturen.
Og mens Forfatteren er taus, selger bøkene mer enn noen annen seriøs norsk roman har gjort (morsomt nok: siden Agnar Mykle).
Forfatteren er ikke lenger en mystisk-romantisk skikkelse - som en Karon over elven Styx; vi trenger ikke hans virkelige person til å innordne fiksjonens plass i virkeligheten. Fiksjonen snakker for seg selv. Forfatteren er død (eller i dette tilfellet: befinner seg i Sverige, skjermet fra offentligheten). Leve litteraturen!
Selvframstillende litteratur i stereo
Selvframstilling er ikke noe nytt i litteraturen. Rousseau gjorde det, Augustin gjorde det og ikke minst: Giacomo Casanova gjorde det. Sistnevnte i et 13-bind stort opus med den talende tittelen "Historien om mitt liv". At det er "selveste" Casanova som er både Agnar Mykle og Karl Ove Knausgårds litterære forfader er jo selvsagt et både morsomt og gyldig poeng. Både Mykle og Knausgård ramser opp sine seksuelle møter med en rekke kvinner, slik også Casanova gjør. Likefullt: selv om dette tar fokus så fylles de mange tusen sidene - enten det er i Mykles tre bøker, Knausgårds seks bind eller endog Casanovas tretten bind - med svært mye annet enn nettopp dette. Det er beskrivelser av både høytid og hverdag, det er verden beskrevet slik den er sett av forfatteren/fortelleren/hovedpersonen. Det er med andre ord et ærlig og lite forstillet vitnesbyrd fra et levd liv. Mykle og Knausgårds middelklassebakgrunn og erfaring som ung lærer på bygda og kjempende kunstner i nakne og naive etterkrigs-Norge er sannsynligvis lettere å kjenne seg igjen i enn Casanovas begivenhetsrike liv i Venezias overklasse og underliv i libertinasjens og opplysningens tidsalder. Så; om det altså ikke skjer så mye, er spenningen tilstede.
Har du lest noen andres hemmelige dagbok noengang? Ikke? Da har du gått glipp av noe. Det har jeg, og det var spennende. Dagbøker er spennende fordi de er nettopp ærlige vitnesbyrd, subjektive blikk på verden og usensurerte tanker om det man ser umiddelbart rundt seg.
Dette er formodentlig også utgangspunktet for at den digitale revolusjon har sett en eksplosjon av nettopp denne slags uttrykk. Institusjonalisert gjennom internettsamfunn som Facebook og Twitter, og ikke minst i alskens forskjellige blogger. Å lese en blogg er ikke så ulikt det å lese en (redigert) dagbok. Begrepet blogg-litteratur har da også dukket opp i kjølvannet av både Knausgård og andre romaner med selvframstillende og eksponerende litteratur av samme slag. Vi er atomisert i en verdensomfattende vev av personlige ytringer, betraktninger og blikk på verden fra hver vår lille tue; og det er nettopp det som er interessant og spennende. Å nærme seg en annen persons liv, se likhetene og ulikhetene: den tradisjonelle handlingskurven i en fortelling trengs ikke nødvendigvis da.
Jan Kjærstad påpekte (i en kronikk full av dårlig skjult misunnelse overfor sin forfatterkollega Knausgård) at kritikerne burde sette Knausgårds litteratur inn i en svensk sammenheng hvor såkalte dagbok-bøker har dannet et litterært skjelv. Lars Norén; den anerkjente dramatikeren, publiserte en koloss av en bok som rett og slett var hans dagbok over en lengre periode fra hans liv. Men, det er jo ikke dette Knausgård gjør. Han skriver seg inn i tradisjonen fra Casanova og i enda større grad kanskje Marcel Proust, hvor man erindrer tilbake og henter fram minnene. Det er påfallende hvor mange ganger Knausgård begynner med setningen. "Jeg husker ingenting av det", for deretter å - gjennom å minnes andre ting - lar minnefossen åpne og temmelig detaljert fortelle på en slik måte at den første negasjonen grundig tilsidesettes. Knausgårds Min kamp 1-6 er ikke en dagbokroman og det kan vanskelig kalles blogg-litteratur. Men, det passer godt i en tid hvor nettopp bloggen som et personlig, ikke-institusjonalisert og usensurert uttrykk er en tydelig og vel etablert kanal som leses av mange. Knausgård representerer alstå heller en erindringslitteratur slik vi har sett så mange ganger før. I likhet med Sebalds forsøk på å mane fram et bilde av en død person gjør Knausgård det med sin far, og det kontroversielle i det synes å ligge i at Knausgård viser ham fra alle sider: både med frykt og avsky og med ømhet og gjenkjennelse. Pappa Knausgård var en respektert lærer og lokalpolitiker, men sønn Knausgård framstiller ham også som en hustyrann og alkoholiker. Litteraturen er jo full av slike beskrivelser, av både oppdiktet art og av virkelige mennesker. Hvorfor reagerer så mange på Knausgårds portrett av hvordan han opplevde sin egen far? Det må være fordi det er så ærlig, i og med at det ikke er et ensidig blikk: omsorg, sorg og skremmende gjenkjennelses-scener forstyrrer for forenklede forklaringskategorier. Det ambivalente og kompliserte i far-sønn forholdet er noe av det sterkeste i roman-serien. Per Petterson har nærmet seg denne innsikten i sin store best-selger fra de norske skoger. Heidi Marie Kriznik også, i sin overraskende treffende debutroman Applaus. Det som gjør Kriznik, Petterson og Knausgårds portrett av far-sønn forholdet så sterkt og universelt gyldig er jo nettopp dobbeltheten de evner å balansere fram språklig; her er både kjærlighet og hat, forakt og beundring og ikke minst den lammende erkjennelsen av å gjenkjenne, og forstå, i voksen alder...
"The devil is in the details"
Jeg husker godt at jeg som ung medie-student på Blindern diskuterte med salig Arve Solstad og at han mente at norske nekrologer var så tannløse og underdanige. Underdanighet er ikke det samme som dannelse (tvert imot), og Solstad viste til hvordan engelske "Obituaries" ofte var mye mer nyanserte og også gjerne kritiske og i alle fall tok inn over seg at verken verden eller noen mennesker oppleves i mono/ en farge.
To sider om å salte speilegg blir så atomært at det er i overkant for meg. Etter bare seks hundre av de seks tusen mulige sidene vet jeg mer om denne mannens vaner ved tannpuss, toalettbesøk og oppvask enn knapt noen andre jeg har møtt. Hvorfor bryr han meg med det? Hvorfor skal jeg så langt inn i det intimt trivielle i jakten på en eventuell kunstnerisk opplevelse?
Spør Leer Salvesen. Og det er jo nettopp derfor. Knausgårds prosjekt er å ta inn over seg hele verden, slik han opplever den. I oppramsingen av trivialiteter (mesterlig skildret for eksempel i pappaens skyldtunge kjedsomhet i barnebursdagen, preget av kjærlig angst for at ikke datteren skal få innpass hos de andre barna, mens han altså selv er helt mistilpass med de andre borgerlige foreldrene) ser vi oss selv. Fordi verden og virkeligheten ikke følger spenningskurven i en Hollywoodfilm eller en av den endeløse rekken med kjedelig klisjefulle krimromaner som oversvømmer bokmarkedet. Dette er en ekstrem form for realisme.
De siste årene har faktisk amerikanske tv-serier vært ledende nyutviklere av serieformatet. Kvalitets-serier som Sopranos, Six feet under og lignende har fylt "såpe"-formen med eksistensielt innhold. På sett og vis kan det synes som dette nå har nådd litteraturen. I et oppslag i Aftenposten i oktober 2010 kunne vi lese at biografi-sjangeren nå "eser" ut i bind 2, bind 3 og så videre. Biografene holder seg ikke lenger til en bok; det er for mye å fortelle, for mange detaljer som må med. Likeså altså i skjønnlitteraturen; flere forfattere velger serie-formatet og gir ut flere bind. Knausgård-kritikeren Jan Kjærstad var tidlig ute med sin trilogi om forføreren Jonas Wergeland, interessant nok formet som tre forskjellige biografier som fortalte om hovedpersonen fra forskjellige vinkler. Carl Frode Tiller har valgt et lignende grep for sin suksess-trilogi. Og Karl Ove Knausgård gjør det samme når han skriver en slags biografi med seg selv som hovedperson. Serieformatet tillater en større detaljrikdom og et mosaisk rikere bilde med flere perspektiver; på dette alteret ofres gjerne en mer klassisk fortellerstruktur med handlingskurve og "formildende" form. Man får realitetene inn slik de virkelig er.
Moralens genealogi
Så. Hva så? Hvis den nye realismen fordrer en ærlig forfatter som utleverer seg selv. Er det slik Leer Salvesen sier; at han da også utleverer andre. Bør denne formen for litteratur da forbys? Bør vi tenne bål, og brenne bøkene? for å ta vare på våre medmennesker? Bokbål i humanismens og nestekjærlighetens navn?
Åå neei..! vil vel de fleste si. Også Leer Salvesen vil benekte det. Bokbål er jo også noe vi forbinder med regimer som er avskyelige og som vi er stort sett enige om å ta avstand fra. Likevel: snakker Leer Salvesen med en sukret røst? Er han slik sett å sammenligne med teosofen Tariq Ramadan som så åpenbart sukrer sin tale om Islam og europeiske muslimers forhold til vestlig kulturs moral? Sammenhengen mellom de to teologene er interessant i og med at de begge har synspunkter på moral og kultur og at det er vanskelig å vite om de er reaksjonære (og dermed farlige for de av oss som ønsker et liberalt demokrati) eller også om de er så veltalende og godt innpakket i smil og behagelig ytre at vi - nærmest ubevisst - godtar det de prediker? Begge to prediker moralske grenser i kulturen basert på et teologisk (altså et religiøst) utgangspunkt. Og dersom vi tror at det bare er i utlandet, og i verste fall i Danmark, at religiøse krefter har brukt makt for å begrense kultur-uttrykk og satt ytringsfriheten under press tar man skammelig feil. Vi har nemlig ikke bare stilt Arnulf Øverland (siktet for nettopp blasfemi), Agnar Mykle og Jens Bjørneboe (for umoral) for retten her til lands. I 2010 ble sakprosaforfatteren og journalisten Åsne Seierstad stilt for retten og dømt for "krenking av privatlivets fred". Boka, Bokhandleren i Kabul, er en av de mest solgte norske bøkene til verden; og dommen mot forfatteren og forlaget har vakt oppsikt over hele verden. Oppsikt naturligvis på grunn av det juridiske uføret man kan komme opp i når man skal endevende litteratur for å kunne domfelle etter straffeparagrafene. Men også fordi saken (og dommen) er farlig nært knyttet til religion og religiøs kultur.
I en god artikkel om dette i danske Weekendavisen skriver Poul Behrens at Seierstad-saken med all mulig tydelighet viser et uoverstigelig kulturskille: "Mens sandhed i skandinavisk sammenhæng har prioritet over ære, har ære i boghandlerens islamske sammenhæng prioritet over sandhed". Dommerne i den laveste norske rettsinstans ser altså ut til å prioritere en forståelse for den fremmede kulturens paradigme. Dertil kommer det litt klumsete juridiske ordkløyveriet som avføder selve dommen: Poul Behrens avkler over to sider i Weekendavisen dommen punkt for punkt, slik også alle anklagepunktene ble avvist av dommeren med unntak av det ene som altså avfødte den bestridelige dommen. Seierstad ble strafferettslig dømt fordi hun skrev følgende setninger:
Hun satt som en sten, livredd og lammet. Hun visste at hun ikke ville ha mannen, men hun visste også at hun måtte følge foreldrenes ønske. Hun ville stige flere trinn opp i det Afghanske samfunn som bokhandlerens kone. Den høye brudeprisen ville løse mange av familiens økonomiske problemer. Pengene foreldrene fikk ville hjelpe brødrene til å kjøpe gode koner"
Dommeren mener at Seierstad her går inn i hodet på sitt intervjuobjekt og tillegger henne tanker. Tankene mener anklagerne (Bokhandler Rais og den omtalte kvinne) er ærekrenkende; fordi disse tankene setter henne - og familien - i et dårlig lys i hjembyen. Til da i rettsprosessen har dommeren avvist alle anklagepunktene Afghanerne framfører, med begrunnelse i at de ikke er troverdige. Åsne Seierstad har naturligvis notater, hun har bodd tett på og har samtalt med alle familiemedlemmer. De har hele tiden visst hva hennes agenda var. Metoden er kjent både i sosialantropologi og journalistikk, og i litteratur (både skjønn- og sakprosa). Men denne gangen ble altså foten satt ned. Og nok en forfatter dømt av en domstol i et fritt og demokratisk land i vest.
Nestemann ut er kanskje Karl Ove Knausgård?
Det tikker inn stadig flere innspill fra folk som mener at Knausgård har trådt over grensen og at litteraturen/kunsten nå må få moralske begrensninger. Har Leer Salvesen folket med seg?
Knausgårds ekskone laget sågar sin egen versjon i form av en sterk og nyansert - men likevel anklagende - radiodokumentar (hun er selv journalist). I kjølvannet av denne har flere - mindre nyanserte - innspill dukket opp. Et av Knausgårds "offer" har anonymt (under navnet "Gunvor" (vi husker lignende i Myklesaken!)) framført sin kritikk: "Er alt greit så lenge det kan kalles god kunst eller god litteratur"? spør hun.
Filosofen Øyvind Kvalnes svarer i form av en utdypende og god kronikk i Aftenposten 6. oktober 2010. Det er relativt uklart hvilket standpunkt Kvalnes selv har, men han viser i alle fall til filosofen Bernard Williams som tenker rundt disse spørsmålene i en åpenbar forlengelse av Friedrich Nietzsche. Svaret synes da å være: Ja. De beste kunstnerne kan tillate seg å sette alminnelige moralske hensyn til side hvis det kjennes nødvendig for prosjektene deres. Vel og merke: de slipper unna med det, dersom kunstverket er godt nok. Williams, som Kvalnes viser til, eksemplifiserer med kunstneren Paul Gauguin som vantrivdes i sitt borgerlige familieliv og ønsket å skape stor kunst: han forlot sin familie for å leve ut kunstnerdrømmen på Tahiti. Vi vet alle at det da ble skapt noe av verdens ypperste malerkunst. Williams frifinner Gauguin fra det som da ellers ville ha blitt en moralsk dom fra sine medmennesker og historien, ikke minst dersom kunsten hadde vært dårlig og lite viktig. Med ekko fra Nietzsche: store kunstnere er fritatt moral fordi de er hevet over middelmådigheten. Nietzsches definisjon av moral var da også forbundet med middelmådighetens ønske om å tøyle og legge bånd på kreative unntaksmennesker. Ikke rart at dette ikke klinger i de religiøst forankrede moralisters ører; sammen med sin samtidige, Charles Darwin, postulerte han jo også "Guds død" - noe som i dag sannsynligvis ville ha utløst både Fatwaer og demonstrasjonstog. Verden går ikke nødvendigvis alltid framover...
Moral er noe som - i likhet med Jean Paul Sartres beskrivelse av skamfølelse - oppstår i det man blir sett; det er noe som oppstår i de andres blikk. Altså: moral er en fortolkningssak. Den som fortolker framfører sin fortolkning på forførende vis og framstår til syvende og sist som sannhetens apostel: moralens vokter. Men fortolkerens framførelse er altså en forførelse. Sannheten ikles slør. Det er forskjell på moral og moralisme.
Moralens genealogi er vanskelig å tenke helt rundt. Knut Hamsun er et svært godt eksempel fra vår egen skjærgård. Hvordan kan - for å sette det litt på spissen; fantastisk, vakker og klok litteratur oppstå med et tilsynelatende usympatisk, forvirret og slemt menneske som forfatter? Dette kan selvsagt også snues: hvordan kan tilsynelatende flotte mennesker skrive stygg litteratur?
Og; hva med Gaute Heivoll. Er det fordi han er en forsiktig og hyggelig fyr at han slipper unna med å utlevere seg selv, sine nærmeste og verre: kriminelle, sinnslidende virkelige mennesker? Tja. Det er vel først og fremst hans distanserende formmessige grep, med poetiseringer og historisk distanse, samt villigheten til å endre navn/anonymisere (selv om hendelsene er så eksplisitt gjenkjennelige at det vitterlig er helt unødvendig). Det er likevel pussig at Heivoll skal slippe så lett unna temaet. Kanskje er det fordi forholdene som er beskrevet i Før jeg brenner ned er enklere, og mindre forstyrrende? Far-sønn forholdet som beskrives befinner seg hele tiden på overflaten, og ingen mennesker blir framstilt med sine mørke eller vanskelige sider, foruten brannstifteren da. Men han var jo sinnsyk. Og nå er han død. Og bygdesamfunnet forsonte seg med ham og historien er kort og godt enkel å falle til ro med om du har denne forklaringen. Selv om den også er forstyrrende nok til å gjøre inntrykk. Men altså ikke på samme måte som for eksempel Knausgård. Ettersom de begge utleverer og forholder seg til virkeligheten, må det være dette - måten de beskriver virkeligheten på - som er forskjellen.
Også den norske forfatteren Hanne Ørstavik måtte forsvare seg utenfor litteraturens eget språk og i forhold til et juridisk og samfunnsmoralsk paradigme da hennes tidligere venninne mente seg portrettert i en av Ørstaviks romaner. Den saken ble heldigvis avfeid. Hvilke forhold skulle vi hatt dersom enhver kunne "gjenkjenne" seg selv og anklaget forfatteren for krenking av privatlivets fred? Dersom forfattere i norsk litteratur skulle nektes å utlevere seg selv - fordi de da også utleverte andre - hadde vi endt opp med bare krim-litteratur og underholdningsromaner som er skrevet i enkle fiksjonsrammer. Litteraturen blir først spennende når den nærmer seg virkeligheten. Slik vi har vært inn på; forfatteren brukes i paradoksal fascinert og "formildende" formidling av litteraturen, som "garantisten" for det Foucault kaller "Fiksjonens innordning i virkeligheten".
Til sammenligning: ingen svenske skjønnlitterære bøker er stilt for retten. Carina Rydberg og Maja Lundgren er svenske forfattere som brukte fullt navn på levende mennesker, nærmest for "å ta hevn". Dette ble diskutert i den svenske offentligheten i hundrevis av spaltemeter, men altså aldri dratt inn i rettsalene.
I Danmark er imidlertid tidenes mest spektakulære rettsaker mot kunstner/forfatter Claus Beck-Nielsen kanskje kulminasjonen av denne sjauen med rettslig etterprøvelse av kunstens og litteraturens sannhet og autonomitet. Beck-Nielsens kunstnerkollega og venn Thomas Skade-Rasmussen Strøbech stevnet Beck-Nielsen fordi Strøbech figurerer i Beck-Nielsens siste bok med fullt navn, adresse og endog med bilde på forsiden; alt tilsynelatende uten Strøbechs viten og vilje. Naturligvis et godt utgangspunkt for å prøve forfatterens krenking av privatlivets fred. Noen kan vel tenkes at de to er "sammen om dette" og at de gjør det som en slags politisk/kunstnerisk performance for å nettopp sette temaet ut i sin ytterste konsekvens. Dommen mot Åsne Seierstad brukes i prosedyren. Agnar Mykles spøkelse går også kanskje gjennom rommet; for det var der det hele startet.
Dansk domstol frikjente Beck-Nielsen og denne dommen er like historisk som den foreløpige dommen mot Seierstad. For mer utleverende enn Beck-Nielsens "roman" er kan knapt tenkes, og domstolens konklusjon er at så lenge dette er fiksjon så er det utenfor loven og juridiske rammer. Fiksjonen er frikjent, mens sakprosaen fremdeles har noe å bevise. Sakprosaen faller fremdeles inn under journalistikkens Vær varsom plakat (og foreløpig enda strengere; ettersom den også kan etterprøves rettslig). Fiksjonen er langt unna å få en Vær varsom plakat, slik Leer Salvesen ønsker seg. Skjønnlitteratur er kunst; og kunst er hevet over samfunnet og samfunnsmoralen - også når den speiler denne.
Vi slipper derfor antageligvis å se Knausgård-debatten dratt inn i rettsalen. Vi kan heller diskutere den på en voksen måte i offentligheten, hvor det litterære er fokus. Kanskje er bakgrunnen for det nettopp at vi har erfart dette tidligere - og sett hvordan det banale juss-språket med sin brutale makt ødela litteraturens polyfone kraft og la landets mest populære forfatterskap i ruiner. Vi vil nødig gjenta skjenselens korinter fra vår nære fortid. Vi vet at Knausgård er vår tids Mykle og at vi nå ønsker en annen måte å kunne møte litteraturens overskridende utfordringer. Mens Mykle ble slått knock-out av samfunnsmoralen står Knausgård støtt i ringen mens samfunnsmoralen ligger i kanvasen; kunsten har overskredet samfunnet.
Thursday, November 17, 2011 at 03:17AM 
